Norge mangler ikke folk, vi mangler et mer inkluderende arbeidsliv

Emilie Aakre – Engasjert ungdomsveileder i Norasondegruppen

Det snakkes ofte om at Norge mangler arbeidskraft. NAVs bedriftsundersøkelse for 2025 anslår at norske virksomheter samlet sett mangler om lag 39 000 arbeidstakere, særlig innen helse- og sosialtjenester og blant fagarbeidere.

Samtidig står rundt 700 000 personer mellom 20 og 66 år utenfor arbeid og utdanning. Det er om lag én av fem i yrkesaktiv alder. 

For oss i Footstep er dette kjernen i debatten: Vi mangler arbeidskraft, samtidig som vi har et betydelig utenforskap. Utfordringen handler ikke kun om hvor mange vi er, men om hvordan arbeidslivet er tilrettelagt.

Vi må snakke mer om systemet

Arbeidsledigheten i Norge er lav. Nesten 2,9 millioner er i jobb. Likevel fanger ikke ledighetstallene opp alle som står utenfor over tid: unge uten fullført utdanning, mennesker med helseutfordringer og personer som har falt ut av arbeidslivet uten å finne veien tilbake.

Ved utgangen av 2025 mottok nær 375 000 personer uføretrygd. Mange titusen unge voksne står utenfor arbeid og utdanning. Dette er ikke små avvik i statistikken. Det er en betydelig del av befolkningen.

Likevel behandles utenforskap ofte som et sosialpolitisk problem. Det er for snevert. Skal vi møte arbeidskraftsmangelen, må flere av dem som i dag står utenfor, særlig unge, bli en del av løsningen.

Mangel på folk eller mangel på fleksibilitet?

Når arbeidsgivere melder om mangel på kvalifiserte søkere, handler det ofte om kompetansekrav, tempo og produktivitet. Arbeidslivet er i stor grad rigget for den som kan levere fullt fra første dag.

• Men hva med de som kan levere fra dag 60? 

• Hva med de som trenger opplæring i arbeid? 

• Hva med de som kan jobbe 60 eller 80 prosent, men ikke 100? 

Kompetanse utvikles ikke bare før man får jobb. Den utvikles i jobb. Likevel har vi bygd et system der terskelen inn ofte er høy, og veien tilbake enda høyere. 

Vi ser hva som virker

Over 100 000 personer mellom 15 og 29 år står utenfor arbeid og utdanning. Dette er ikke ungdom uten ressurser. Det er unge uten tilpassede innganger. 

Emilie Aakre, ungdomsveileder i Norasondegruppen, møter dem hver dag. Hun jobber tett med unge mellom 14 og 24 år som har falt utenfor skolen, ofte etter å ha opplevd noe vanskelig. Erfaringene hennes er tydelige:

– De ungdommene jeg møter vil bidra, men mangler muligheter. Når de får en trygg praksisplass eller jobb, realistiske forventninger og tett oppfølging, skjer det noe. De vokser, får tro på seg selv og opplever mestring. Da lykkes de også.

Dette er ikke unntak. Det er det som skjer når mennesker får en reell sjanse.

Forskjellen skapes gjennom konkrete tiltak, tett oppfølging og arbeidsgivere som bryr seg og gir rom. Det er slik man skaper et inkluderende arbeidsliv.

Utenforskap er ikke et individuelt avvik

Tallene fra NAV og SSB viser at utenforskap gjelder en stor og sammensatt del av befolkningen.

Blant dem finnes mennesker med psykiske helseutfordringer, unge som mangler fullført utdanning, personer med hull i CV-en og mennesker som har brukt opp tiden i midlertidige tiltak. 

Når så mange står utenfor samtidig som virksomheter mangler folk, peker det mot et systemisk gap.

Vi etterspør ferdig kompetanse, men gjør det vanskelig å komme inn og lett å falle ut.

Det henger ikke sammen. Og det er ikke bærekraftig.

Fremtidens arbeidskraft finnes allerede

Behovet for arbeidskraft vil øke kraftig fremover, særlig innen helse og omsorg. Skal vi møte dette, må vi få flere av dem som i dag står utenfor arbeid og utdanning, inn i jobb.

Det krever: 

• flere fleksible stillinger

• mer opplæring i arbeid

• tettere oppfølging over tid

• bedre samarbeid mellom kommuner, næringsliv og ideelle aktører

• arbeidsgivere som faktisk åpner døren, og legger til rette

Alternativet er dyrere, både økonomisk og menneskelig.

Valget er vårt

Ja, Norge mangler arbeidskraft.

Men vi mangler også evne og vilje til å inkludere flere av dem som allerede står utenfor.

Fremtidens arbeidskraft er ikke noe vi skal finne. Den finnes allerede.

Spørsmålet er ikke hva vi vet.
Spørsmålet er hva vi velger å gjøre.

Fortsetter vi å snakke om mangel på folk?
Eller åpner vi arbeidslivet for dem som står klare til å bidra?